søndag 7. desember 2014

Det er eventyrlig hvordan klimaskremslene får florere i media uten å bli korrigert.

Sitat fra en virkelig klimaforsker, Richard Lindzen:

“Future generations will wonder in bemused amazement that the early 21st century’s developed world went into hysterical panic over a globally averaged temperature increase of a few tenths of a degree, and, on the basis of gross exaggerations of highly uncertain computer projections combined into implausible chains of inference, proceeded to contemplate a roll-back of the industrial age.”

Her er et eksempel på hvordan skremslene har skiftet karakter etter hvert som den spådde oppvarmingen ikke manifesterte seg:



Man kan fundere på hvordan ettertiden vil se på dette sammenbruddet av naturvitenskapelig metodikk. Her er en historie som viser hvordan folk kanskje vil betrakte dette i år 2109:

Keisernes nye teori

For hundre år siden levde et folk som syntes det var så forferdelig morsomt å skremme hverandre at de gang på gang prøvde å innbille hverandre at verdens undergang var nær. De brydde seg aldri å kontrollere faktagrunnlaget ordentlig eller å ta hensyn til innvendinger. I dette miljøet der undergangsteoriene florerte, gikk det meget muntert for seg. Hver dag dukket det opp nye profeter. En dag kom det to bedragere. De utgav seg for å være vitenskapelige forskere, og mente å ha bevis for at jordens temperatur steg på farlig vis på grunn av menneskelig påvirkning.

Ikke nok med at temperaturstigningen skulle lede til katastrofe og undergang, men oppvarmingen var av en slik art at selv synkende temperatur skulle betraktes som bevis for at det virkelig forekom en temperaturstigning. Og bevisene var så sterke og entydige at de eneste som stilte spørsmålstegn ved disse, var de som ikke brød seg om miljøødeleggelse og avskoging, eller også var de utillatelig dumme eller uansvarlige.
Det var en fin teori, tenkte de moderne keiserne. Hvis vi blir med på dette, vil vi kunne finne ut hvem det er i vårt rike som er for og hvem som er mot våre vakre omgivelser.  Vi blir og i stand til å skille de kloke og ansvarlige fra de dumme og uansvarlige.  Ja, denne teorien må umiddelbart opphøyes til lov. Og så de ga svindlere berømmelse og formue. De satte også opp arbeidsgrupper, skrev forskrifter og forslag basert på teorien som de lot som om de visste at stemte.  Men de hadde ikke det minste av egne bevis, men støttet seg helt og holdent til svindlerne.

Keiserne sa at vi at vi vet veldig godt at teorien stemmer.
«Bevisene er entydige», sa de.

«Nå, da er vi fornøyde», sa bedragerne.

Alle menneskene i riket snakket nå om den fantastiske og anvendbare teorien.
«Gud, så heldige vi er som kjenner til teorien, ellers hadde vi nok gått Undergangen i møte». For å understreke hvilken storslått teori dette var, gikk keiserne i prosesjon slik at alt folket kunne se dem. Og folket sa: «Gud så kloke de er! Hvor ansvarsfulle de er! Hvilket engasjement de har!»

Ingen hørte på barna som sto der og lurte på hvorfor ingen voksne visste eller våget å tenke annerledes. Ingen lot til å bry seg om at de grunnleggende data som teorien ble sagt å hvile på, nektet å dukke opp. Og tross i at bedragernes elektroniske korrespondanse ble offentliggjort, der det fremkom at de hadde frisert tallene for å få teorien til å stemme, var det ingen som våget å stille spørsmålstegn ved teorien av redsel for å virke uansvarlig eller dum. Det krøp i keiserne da de hørte barnas røster gjennom folkemengden. Men de tenkte som så: «Nå må vi holde ut til slutten av prosessen».  Så gikk de videre enda rankere, og hoffet fortsatte å videreføre den teorien som det absolutt ikke fantes noen bevis for.



------------------------------------------------------------------------------------------

Originalversjonen av historien "Kejsarnas nye Teori" er hentet fra boken "Sedelärande berättelser från förr", utgitt av Corren.se i 2009. Forfatter er Tove Lifvendahl, 
Jeg har oversatt dette eventyret fra svensk, og har forfatterens og forlagets tillatelse til å gjengi det på norsk.